søndag, oktober 22, 2017





Publisert: 03.05.12

Reperbaner i Kristiansund

Av Jørgen Strand
 

Ladestedet Fosna
Som en konsekvens av hollendernes søken til Nordmøre på 1600-tallet for å kjøpe trelast, var den videre utvikling at den alminnelige vareomsetning i distriktet tok seg sterkt opp. Tollstedet festet seg etter hvert i Fosna og fra rundt 1640 bodde tolleren her fast. Dette påvirket at Fosna ble utviklet til ladested og framsto som et økonomisk sentrum for distriktet. Alt i 1630-årene kunne det ligge ca. 30 fartøyer samtidig i den lune havna og dette skapte gode betingelser både for handel og håndverk.


Allerede i 1670 kan man av innførselslistene se at det innføres hamp til Fosna, men dette antar man er hamp av en slik kvalitet at denne neppe kunne bli bearbeidet til tauverk for skipsbruk. Dette var nok i større grad hamp for framstilling av tauverk som bøndene på Nordmøre hadde bruk for. Ut over 1700-tallet kan man imidlertid se at bøndene nær sagt overalt på Nordmøre selv dyrker sin lin og hamp, og har det nødvendige utstyr til selv å produsere det de har behov for av tauverk.
Av innførselslistene ser man at skipstau importeres i ferdig tilvirket stand.

De tidlige folketellinger gir pålitelige opplysninger om borgere og embetsmenn i Fosna, men fyldige opplysninger om håndverkere finner man ikke før slike opplysninger framkommer i kirkebøkene og skattelistene utover på 1700-tallet. Fra midten på 1720-tallet er det første gang skriftlige kilder nevner at det er repslagere på ladestedet Fosna.

Den første repslagermester
slo seg ned i den unge nordmørsbyen Kristiansund i 1749, noen få år etter at ladestedet Fosna var blitt kjøpstaden Kristiansund i 1742. Bakgrunnen for at repslagermester Rasmus Falch slo seg ned her var de rike sildekonjunkturene i distriktet. Allerede etter kort tid ønsker repslagermesteren å innrette sin egen reperbane og søker om ”kongelig privilegium”, noe han får avslag på. Løsningen blir imidlertid at eieren av Fosna gård, major Frederik Muhlenphort, påtar seg å forestå de nødvendige investeringer og at repslagermesteren blir ansatt for å forestå arbeidet på banen. Denne løsningen fikk nødvendig velsignelse fra stiftsamtmannen i Romsdal Amt. Fosna gård er ikke en hvilken som helst liten gård, eiendommen omfattet den gang Kristiansunds sentrale strøk; hele Innlandet, Kirkelandet og Gomalandet samt den del av Nordlandet som vendte inn mot havna. Det vi registrerer ved denne ”kompaniavtalen” mellom repslagermesteren Rasmus Falch og forretningsmannen Frederik Muhlenphort er at dette plutselig blir industri – eller ”manufaktur” som det den gang ble omtalt som. Den faglige utøvelsen krevde håndverkeren/mesteren mens produksjonsanlegget krevde kapitalinnsprøyting. Ved de større reperbanene som senere blir etablert i Kristiansund ser man den samme tendensen, bare i mye sterkere grad.

I 1758 opphørte den gode sildekonjunkturen og byen fikk noen magre år foran seg. Dette førte til dårlige forhold for repslageriet i byen og virksomheten på banen lå helt nede.

På slutten av 1770-årene
investerer kjøpmann Daniel Bendix Neumann i en repslagerbane i Vågen i Kristiansund. Banen plasseres på leid grunn under Fosna gård og i 1778 overtok han også fra eieren av Fosna gård den tidligere repslagerbod og tjærebod som allerede sto her.

Fram til 1780 hadde Kristiansund en rekke jekter og vengebåter, men bare et virkelig skip – snauen ”De tvende Søstre” på 50 kl. Krigssituasjonen i Europa, den nord-amerikanske frihetskrigen og stor kaperfart førte til at det var mangel på utenlandske handelsskip i Kristiansund. Manglende tonnasje var en vesentlig årsak til at de store kjøpmennene i byen opp gjennom 1780-årene målbevisst gikk inn for å utvikle en rederivirksomhet slik at byens verdifulle og lite volumpregede produkter som klippfisk og tørrfisk i tillegg til tønnevarer kunne komme ut på markedet. Etter noen få år satt byen med ti større skip beregnet for utenlandsfart.
Høsten 1787 startet den samme Daniel Bendix Neumann i kompaniskap med Morten Lossius (”eier av Fossund Gaard og underliggende Christiansund”) byens første virkelige skipsverft, det senere Nedre-Vaagens Verft (”Nerkrana”).
I 1806 ble den havariskadde fregatten ”Irena” av Kønigsberg (524 kl.) buksert inn til Vågen i Kristiansund og underlagt et større reparasjonsarbeid. Regningen fra verftet var på 26.517 riksdaler, hvorav reperbanens andel var på hele 9.264 riksdaler. På grunn av krigen ble skipet liggende i Kristiansund i tre år inntil det ble overtatt av nye eiere i Trondheim. ”Irena” var på dette tidspunkt landets absolutt største fartøy.


Reperbane nr. 2
I 1793 dro skipper Christen Hansen med sin jekt til Nordland. Her kjøpte han opp råfisk, saltet den om bord og dro tilbake til Kristiansund hvor fisken ble solgt til klippfiskeksportører med god fortjeneste. Dette var begynnelsen på den senere så kjente ”slofarten”. Til å begynne med var årsaken at den innkjøpte råfisken fra Lofoten skulle være med på å dekke den økte etterspørselen etter klippfisk syd i Europa, men kristiansundskjøpmennene så rask at ved dette ble man ikke avhengig av om det lokale fisket ”utenfor stuedøren” slo til – via oppkjøpsfartøyer kunne man spesielt fra Lofoten og Finnmarken sikre tilgangen av råfisk. Selv om det under sjuårskrigen 1807 – 1814 jevnt over var vanskelig både for handel som for folk flest, var det likevel i Kristiansund en stor skipsbyggingsaktivitet – både brigger og skonnerter for utenriksfart som blant annet galeaser for nordlandsfarten.
Vilkårene for repslageri må derfor ha vært gode rundt århundreskiftet. Rundt 1802 anlegger kjøpmann Friedrich Ludvig Walther nok en reperbane i byen.
Forfatteren Christen Pram besøkte Kristiansund i 1804 og skriver litt om byen og dens mest betydelige kjøpmenn. Om Friedrich Ludvig Walther heter det: ”en ung, entreprenant mann der har inntatt et stort stykke land, anlagt der en stor reperbane og er i meget drift, ansees å eie en formue for 12 – 14.000 rd.”


Driftsmetodene i reperbanene
I 1833 utarbeidet byfogden i Kristiansund en rapport til amtmannen om industrielle anlegg i Kristiansund. Her får vi en del informasjon om historien bak og driftsmåtene i de to reperbanene som byen da har.
Om reperbanen i Vågen heter det: ”Denne reperbane er indrettet paa den gamle Maade nemlig saaledes at Tougværket tjæres efter at være slaget. Banens Maskineri bestaar blot af et simpelt Hjul med nødvendig Indretning til Spinding, alt af gammel Opfindelse. Maskineriet drives med Menneskekraft….Tougværket leveres af bedste Riga reen Hamp, og saaledes af god Qualitet. De til Stedet, især i Fortiden hyppigen indkomne Havariskibe, Søefartens Tiltagen med egne Skibe, saa og at Stedet etter dets Beliggenhed ofte besøges af fremmede Handelsskibe, skal have været Anledningen til Banens Anlæg og Opkomst.” Det framkommer videre at den nåværende eieren har fått ”Privilegium, datert Kiøbenhavn 11te April 1804”, selv om dette privigelium ikke gir banen noen særrettigheter.
Om banen i Waltherenga fortelles det at den er ”indrettet paa den gamle Maade, nemlig at Tougene maate tjæres efter de vare slagne, men i Aaret 1827 blev den gamle Tjæreindretning sløifet og Nye anskaffet som drives med Heste, og hvor hvert enkelt Garn bliver tjæret…..” Også her leveres det tau av ”bedste Riga reen Hamp og saaledes af god Qvalitet. Stedets tiltagne Handel og Søefart har været Anledning til denne Banes Anlæg og Opkomst.”

I 1833 er det ut over de to repslagermesterne til sammen ansatt 8 mann på de to reperbanene. Tjue år senere var det fortsatt bare disse to reperbaner i Kristiansund, men nå var antall ansatte doblet og banene ”drives med god fordel”, som amtmannsberetningen uttrykker det.

Markedene som reperbanene i Kristiansund arbeidet i, var i vesentlig grad produksjon av tauverk for skipsfarten. Fiskerne langs nordmørskysten og inne i fjordene tilvirket selv den tråd de trengte til nøter, garn og snører. I beretningen fra den internasjonale fiskeriutstillingen i Bergen i 1865 kommer det fram: ”Smukke Sommersildgarn af hjemmespunden Hamp og Liin vare likeledes utstillede af flere Opsiddere paa Grib ved Christiansund og paa Ohna i Bod paa Romsdal.”


Gylne år

Den norske seilskipsfarten hadde en meget positiv framgang generelt i Norge fra 1850-årene og utover og antall reperbaner i Norge økte fra 29 baner i 1850 (totalt 276 arbeidere) til 44 reperbaner (totalt 356 arbeidere) ti år senere.
Kristiansund ble en del av denne utvikling som dels skyldes gunstige internasjonale konjunkturer. Spesielt for Kristiansund var at oversjøiske markeder ble åpnet for norsk klippfiskeksport. Perioden 1850 – 1885 ble Kristiansunds glanstid som klippfisk- og sjøfartsby og byens seilskipsflåte vokste. Dette førte også til at antall reperbaner i byen steg fra to ved inngangen til 1850-årene til fem ved inngangen til 1880-årene.


Flere baner – og nye eiere
Rundt 1856 oppfører Lars Brun sammen med Hans Clausen en ”Maskin-Reperbane” på den ytre delen av Kirkelandsøya i det området som i dag bærer navnet Brunsvika. Anlegget består av et reperbanehus på to etasjer som inneholder ” en nagelfast Snelleramme med 168 Sneller og 2 store og 3 smaae nagelfaste Hampehækler.” I umiddelbar forbindelse med reperbanehuset ligger den 270 alen lange reperbanen. Reperbanebygningen er 8 alen bred og 4 alen høy og inneholder to rom med dører samt 128 luker. I reperbanen fant man følgende faste maskiner og utstyr: ” 4 Slaamachiner, 1 Udskjærsmachine, 1 Storslæde, 2 Topslæder, 5 Spindehjul og 1 Vindemachine”
I tillegg er her en hampe- og tjærebod på to etasjer.
I 1859 overtas driften av reperbanen av trioen Parelius & Lossius, Parelius & Co. og Rasmus Lossius – alle tre firmaer som hadde bruk for tauverk til sine mange seilskip. Banen drives nå under navnet Mosesmyrens Reperbane. Samtidig har det kommet andre eiere inn på de to andre reperbanene i byen. Byens eldste reperbane i Vågen ble i 1844 overdratt til John Allan, den nye eieren av Fosna Gård, mens Walther-banen i 1845 ble overdratt til Nicolay H. Knudtzon (lll), Hans Clausen og Johan Peter Clausen – alle skipsredere og storkjøpmenn. Walther-banen ble nå drevet under navnet Clausenbanen og området omkring banen er i dag bydelen Clausenenga.
I 1860-70-årene etableres det ytterligere to reperbaner i byen; Øvervågens Reperbane i høyden opp for Øvervågen og en bane i Tolåsenga, like opp for Clausenenga.

Ved siden av Nicolay H. Knudtzon (III), som hadde vært medeier av reperbanen i Clausenenga fra 1845, var Christian Johnsen i siste halvdel av 1870-årene byens mest betydelige forretningsmann. Christian Johnsen ble i 1870 eier av Vågens Reperbane og han overtok også senere Nedre Kranen Verft.
I begynnelsen av 1880-årene er det således fem reperbaner i drift i Kristiansund. Til sammen beskjeftiger disse 45 arbeidere. Det er Mosesbanen som er den største med 12 mann i arbeide. Som følge av et brått prisfall på det spanske markedet, kom det ved midten av 1880-årene en alvorlig økonomisk krise innenfor klippfisknæringen, en krise som rammet nær på alle byens klippfiskeksportører. I tillegg førte dette til negative ringvirkninger innen en rekke andre bransjer av byens næringsliv. Mosesmyrens Reperbane måtte i denne anledning innstille virksomheten og kjøpmann Arne Arnesen kjøpte da banen. Samme dag opptok han repslager Anton Johannesen som likeverdig partner i den nyetablerte Brunsvikens Reperbane – et firmanavn tatt etter Lars Brun som opprinnelig sto for etablering av reperbanen.
Her ser man den samme konstellasjonen som lå bak den første reperbane i byens historie; Anton Johannesen var fagmannen og repslagermesteren mens Arne Arnesen sto for kapitaltilførselen. Arne Arnesen drev allsidige og meget betydelige forretninger i Kristiansund. Ut over 1890-årene kjøpte han også opp en rekke større fiskevær hvor tilvirkning av klippfisk og tørrfisk samt foredling av andre fiskeprodukter skjedde. Arnesen drev også ekspedisjoner på Lofoten og Finnmarken.
Overgang fra seil til damp kombinert med en betydelig reduksjon av Kristiansunds samlede tonnasje får konsekvenser for den tradisjonelle repslagervirksomheten ved byens reperbaner. Hos Brunsvikens Reperbane tenkes det imidlertid i nye baner og det foretas betydelige investeringer både i bygninger og anlegg. Som en av de første bedrifter i Kristiansund får selskapet sitt eget elektrisitetsverk i 1899 og det installeres petroleumsmotor ved virksomheten. Virksomheten ble omlagt til også å omfatte produksjon av garn og nøter til bruk i de forskjellige fiskerier i tråd med det behov som kom langs hele kysten; nemlig å dekke fiskernes behov for utstyr nå som det etter hvert ble et havfiske på stadig nye felter, og hvor basisen var drift med damp- og motordrevne fartøyer.
På slutten av 1800-tallet forpakter Brunsvikens Reperbane også Clausenbanen og i 1908 kjøper Anton Johannesen reperbanen i Tolåsenga. I 1912 oppløses kompanjongskapet Johannesen/Arnesen og Anton Johannesen blir eneeier av Brunsvikens Reperbane.


Farvel til seilskipene

”Den nye tid” kommer til Kristiansund like i forkant første verdenkrig. Da ser man slutten på den siste rest av seilskipstiden; I 1907 går kommunen til innkjøp av eiendomsgrunnen til Nedre Kranen Verft - byens første skipsverft, i 1908 eksproprierer kommunen Vågens Reperbane – byens første reperbane, i 1909 kjøper Kristiansund Havnevesen det som er tilbake av Fosna Gård – nemlig 3.808 m2 grunn, hvorav strandlinjen er 55,5 meter. I 1912 avsettes området som Clausenbanen har ligget på til idrettsplass og reperbanen rives. I dag er det ”2. generasjons” kunstgressdekke her. Endelig i 1914 blir det siste seilskipet bygget i Kristiansund – dette er jakt ”Fosna” og byggeverftet er Mellemværftet.


Brunsvikens Reperbane AS

har opp gjennom 1900-årene vært en stor industriarbeidsplass i Kristiansund og selskapet lever i dag ”i beste velgående”. Firmaets næringsaktiviteter drives i dag fra Rensvikholmen i Frei kommune, som fra årsskiftet av er del av ”nye” Kristiansund kommune.

”Reperbane……270 Alen lang, 8 Alen bred, 4 Alen høi, indeholdende 2 Rum, 4 Døre, 128 Luger, 1 Pibe fra Grunden, 1 indemuret Kogeovn til Tjære i Banen” som Lars Brun lot oppføre rundt 1856 står fortsatt i Brunsvika i Kristiansund.

Brunsvikens Reperbane for ca. 100 år siden.  Reperbaner bykart med fem baner.  Reperbanen i Clausenenga omkring 1900. Bak selve langbanen sees mesterboligen. Mesterboligen er i dag en del av garderobeanlegget som hører til kunstgressbanen i Clausenenga.  Fra Vågens Reperbane rundt 1880. Spinnerne kunne sperre gata for trafikk (Rekonstruert i gouache av Olaus Ranheimsæter)  Utsnitt av et militærkart over Kristiansund fra begynnelsen av 1800-tallet hvor Walters reperbane er tegnet inn.  ’Den gamle reperbanen ved Fosna Gård omkring 1880 (Rekonstruert i gouache av Olaus Ranheimsæter) 


(C) Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre  |  nettsiden er designet og utviklet av  

(C) Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre | produsert med ROW fra Ramvik.no