søndag, september 24, 2017





Publisert: 24.10.13

Det engelske angrepet på Kristiansund 8. juli 1808


Torsdag 31. oktober 2013 kommer Per Eilert Orten til lokalene våre i Loennechengården for å holde foredraget 

”Kristiansund og Nordmøre under Napoleons-krigene. Forholdet mellom forsvarsevne, forsvarsvilje og sosiale forhold.”

Dette er en passende anledning til å legge ut på nettstedet vårt en artikkel som førstegang var presentert i vårt medlemsmagasin SKIPET nr. 2/2008 under overskriften ”8.juli 2008 – 200 år siden ”Cygnet” og ”Tartar” prøvde å erobre Kristiansund”


8. juli 1808  – ”Cygnet” og ”Tartar” prøvde å erobre Kristiansund

Av Jørgen Strand

Bakgrunn

I 1800 inngikk Danmark en”væpnet nøytralitet” med Russland, Sverige og Preussen. Dette resulterte i fredsbrudd med England og slaget på København red 2. april 1801. Angrepet var ledet av admiral Nelson og store deler av den dansk-norske orlogsflåten blesatt ut av funksjon. Admiral Nelson måtte likevel til slutt heise det hviteflagget. Noen krigføring ble det likevel ikke mellom Danmark og England idet tsar Paul av Russland døde og nøytralitets alliansen ble opphevet.

Etablering av forsvarsanlegg i Kristiansund

Som et ledd i den spente situasjonen i Europa, fryktet man allerede i 1800 et fredsbrudd med England og stiftsamtmannen i Romsdal Amt anmodet i august 1800 de mest formuende innbyggerne av Kristiansund på egen kostnad å anlegge fire batterier; to flytende og to landbatterier. Skjedde dette ville stiftsamtmannen anmode ”Trondhjems Arsenal” om nødvendig antall kanoner i tillegg til kuler og krutt. Videre ville han arbeide for at staten kostet en del artillerister samt en garnison på 250 mann.

7. september 1800 vedtok en gruppe kristiansundere å gå for stiftsamtmannens anmoding, men flåtebatteriene syntes de var unødvendige. Like etter årsskiftet ble situasjonen mer spent i de tnorske og danske skip som lå i engelske havner ble tatt i arrest.

Som en konsekvens av den spente situasjonen ble nå Kristiansund oppvurdert fra å være et ubetydelig sted til å være nøkkelen til Trondhjems Stift. En besittelse av havnen i Kristiansund kunne hindre all tilførsel til Trondheim og ”nordlandene”.

Handelen på ”nordlandene”var i størrelsesorden 1 til 2 millioner riksdaler årlig.

Før våren kom var det etablert fem landbatterier som var bestykket med drøyt 40 kanoner. En garnison på 270 mann med nødvendige antall offiserer var også på plass.

I tillegg ble det likevel bygget et flåtebatteri. Dette gikk av stabelen i januar 1801 under navnet ”Neptunus” og var 52 fot langt og 32 fot bredt.  ”Neptunus” var bygget av en ladning store østersjøiske bjelker og var godt bestykket med kanoner.

På Sørholmen, som lå i Sørsundet, ble Kronprinsens batteri etablert. For å sikre tilgang til holmen samlet kristiansunderne inn 510 riksdaler, som var det beløp som skulle til for å framskaffe 1500 favner gråstein. Sørholmen ble således med dette landfast med Kirkelandet.

Som et ledd i utbygging av kommunikasjons signaler nordover ble det på det høyeste punktet på Kirkelandet oppført en varde av sperrer. Denne skulle antennes om fiendeskip ble observert. Vakthus for de vakthavende militære var også på plass her oppe.

”Rørlig gods” og kvinner flyttes midlertidig inn i nordmørsfjordene

De mest velholdne av byens innbyggere vurderte den nye situasjon som om faren var nær. Det meste av sitt ”rørlige gods” sammen med forretningspapirer flyttet de derfor inn i nordmørsfjordene. De fleste kvinner og barn var med ”på samme lasset”.

Etter en tid viser etterretning at fiendeligheter mellom Danmark / Norge og England er opphørt, garnisonen oppløses og ”rørlig gods” sammen med kvinner og barn kommer tilbaketil byen.

Gode år 1804 - 1806

Nå fulgte noen gode økonomiske år for de største kjøpmenn og forretningsmenn i Kristiansund. Utviklingen av handelen ga store tollinntekter til byen og gode penger til eksportører av spesielt trelast, men også eksport av klippfisk, saltfisk, tørrfisk, sild ogtran ga store inntekter. Inn fra utlandet kom det bl. a. kornvarer, salt, hamp og brennevin. Byens egen flåte fikk også god tilvekst.

Parallelt med dette økte densosiale selskapelighet – og et utall av mindre teaterstykker ble satt opp. Byens innbyggere hadde det bra.

Det nøytrale Danmark-Norge trekkes inn i Napoleonskrigen

På ettersommeren 1807 er Storbritannia bekymret for at Napoleon – med eller uten makt – skal kunne sikre seg den store og moderne dansk-norske forsvarsflåten. Tidlig i august 1807 kommer en storbritisk flåtestyrke sydover Danmarks vestkyst. Omtrent samtidig søker britiske forhandlere å få til avtaler med kronprins Fredrik, alternativt at flåten ”deponeres” hos engelskmennene så lenge krigen varer. Storbritannia klarer ikke å få til noe avtale og 16. august blir 20.000 mann satt i land nord for København og den britiske flåten legger seg utenfor skuddhold fra byen. Drøyt en uke senere blir opp mot 10.000 mann landsatt i Køge bukt syd for København.

2. september setter landgangsstyrkene i gang bombardementet av København. De britiske krigsskipene ligger fortsatt utenfor skuddhold. Etter et par dager med kraftig skyting ber danskene om våpenhvile og etter hvert blir det inngått avtale om at hele den dansk-norske flåten som ligger i København skal overleveres britene, inkludert flåtens nødvendige tilbehør og forråd. Verdien av flåten er i ettertid beregne til om lag 20 millioner riksdaler. Britene brukte hele 92 transportskip for å få med seg flåtens tilbehør og forråd over til England.

Kronprins Fredrik (densenere kong Fredrik VI) - som regjerte på vegne av den sinnsyke kong Christian VII – gikk noen tid senere i forbund med Napoleon og som et resultat av dette erklærte England krig mot Danmark-Norge 4. november 1807.

Krigsutbruddet sto i sterk strid med Norges interesser som sjøfartsnasjon.

Norge var fortsatt i noen år en del av Danmark og krigserklæringen fikk umiddelbare følger også for Norge. Dette var innledningen til krigen 1807 – 1814 og samtidig begynnelsen til en rekke uår. All skipsfart stanset nesten øyeblikkelig, engelske skip sperret hele norskekysten og regjeringen i København forbød all forbindelse med Englandog truet med ”livsstraff”.

General Georg Friderich von Krogh i Trondheim utstedte et opprop til innbyggerne i Kristiansund hvor han innledningsvis sier: ”Med inderlig Glædehar jeg erfaret, at saa mange i Danmark og Norge saa tydelig tilkjendegiverderes billige Forbitrelse over de engelske lumske Volds- og Ransmænd, saa at betydelig er ydet af en Del retsænkende Patrioter, for at bevirke Hevn overdisse barbariske Sørøvere af første Klasse.”

Oppropet hadde som målsetting å skaffe frivillige bidrag til bygging av kanonbåter for Kystforsvaret og byens befolkning tegnet seg rask for et beløp på 1.800 riksdaler.

1807 - ytterligere opprustning av forsvarsanleggene

Nå ble det bygget ytterligere et landanlegg og på et par av de eksisterende anlegg fra år 1800 /1801 skjedde det en utvidelse av antall kanoner.

Soldater i form av en landvernsdivisjon kom til byen. Byen selv satte opp både et eget jegerkorps under ledelse av kjøpmann Jens Kaasbøl og et ”Artillerie Corps” under ledelse av kjøpmann Claus Marstrand.  I tilleggvar også Kystvernet representert. ”Kristiansund Divisjon” omfattet kystvernet for hele Nordmøre fogderi. Divisjonen var inndelt i to seksjoner som totalt besto av 15 avdelinger. Som leder for hele forsvaret kom major Niels Tønder von Bruun til byen.

Det var stor militær aktiviteti Kristiansund og stadige øvelser rundt om på løkkene. Dette satte på ny skrekk i byens befolkning og pånytt reiste mange inn i fjordene – og nå ble de fleste her til freden kom i 1814. Blant dem som forlot byen var også nettopp kjøpmann Jens Kaasbøl, lederen for det nye jegerkorpset. Kaasbøl slo seg ned på den militære sjefsgården på Kvande i Surnadal.    

Det var nå om lag 500 soldater i byen og kornforsyninger var brakt inn. Avdelinger av ”Kristiansund Divisjon” rundt om på Nordmøre hadde stående instruks om omgående å komme seg inn til byen hvis de militære myndigheter ga ordre om det.

General von Krogh i Trondheim sørget også for å sikre nyhetstjenesten mellom Kristiansund og Trondheim ved at en egen ekspresstjeneste utrustet med bl.a. egne reservehester ble satt opp ved alle skyss-skifter mellom de to byer.

En av underførerne i kystvernet, handelsborger Ole Wildberg Wigdahl, kommer i klammeri med sjefensin – og Wigdahl er ikke snauere enn at han beskylder Jens Kaasbøl for ”Feighed, Pligts tilside sættelse og at Kystværnet gikk uden Anfører”.

En kommisjon, ledet av amtsmannen, dømmer i saken og på grunn av manglende bevis blir påstandene kjent ”døde og maktesløse”. Wigdahl på sin side dømmes til bot til Aure fattigkasse, til på dekke kommisjons saksomkostninger, til en ekstrabot til justiskassa og skal i tillegg ”hændsættes hos nærmeste Lændsmand i Fængsel paa Vandog Brød i 7 Dage”. Den godeste Wigdahl anker til høyesterett som forkastersaken 31. oktober 1810. Fengselsstraffen ”paa Vand og Brød” blir imidlertidetter gitt ved kongelig resolusjon av 18. juli 1818.

Forbud mot tradisjonell St.hans-feiring

I mai 1808 gjorde imidlertid”jegerkorpssjef” Kaasbøl en administrativ jobb.

Fra sjefsgården på Kvandegår følgende rundskriv ut til distriktets prester:

”Da der fra høye Vedkommende gjennom Øvrigheden i Christianssund er gjordt Forbud, at der ingen Ild antændes af Baade og Tjæretønder som ellers i de forrige Aaringer har fundet Sted paa St. Hans Aftenog den paafølgende Dag, i disse krigerske Tider maa existere og da saadant Forbud, saavidt mig bekjendt ei er gjort paa Landet, hvor denne gamle Skikk ei mindre bruges, finder jeg det fornødent fra Kystværnets Side at gjøre Deres Høiærværdige opmærksom herpaa, med ærbødig Begjær, at De paa Prækestolen eller ved Oplæsning fra Kirkebakken vil advare Almuen at en tholde sig fra denne ellers uskyldige Fornøielse i disse Tider, den kunde aarsage en almindelig Forstyrrelse over hele Landet ved Andtændelse ad de Signal-Ilde, som efter høiere Ordre ved mig er foranstaltet i stand i Kystværkets hele District fra Søe-Kanten af og videre ind i Landet. Foruden at ingen saaledes kan undskyldesig med Uvidenhed af denne saa nødvendige Foranstaltning er jeg der hos forvissed om enhver Husbonde eller Madmoder vil entholde sine Tjenere fra paa nogen Maade i Aar at udføre denne før brugte gamle Skik.”


Det første angrepet

Klokken fem om morgenen søndag 19. juni 1808 observerte vakten på Varden i Kristiansund et orlogsfartøy som kom mot byen. Fartøyet førte hollandsk flagg.

Det observeres på seilføringen og innordningen i forhold til vindretning at fartøyet skal ha anledning til å sette ut fjorden hvis det anses som nødvendig. Observatørene på Varden konkluderer med at det er en fiende på vei mot den indre havn. Noe tid senere trommer alarmtrommen og soldater og borgere kalles ut med våpen i hånd.Hver mann er på post i 12-tiden da fregatten sto inn Bremsnesfjorden. Når fartøyet kommer nær nok fyres det fra kanonstillingene ved Kronprinsens batteri. Nå heiser fienden ”røverflagg” (det engelske) og skyter mot byen. Mens fartøyet vender kommer det ”to glatte lag” fra det nyopprettede Prinds Carls Batteri.

I løpet av 16 minutter fyrerde norske styrkene av 53 skudd mot det engelske krigsskipet som nokså rask vender om og setter kurs ut Bremsnesfjorden. I rapporter om slaget som går til militære myndigheter framkommer beskrivelser av kampen. Her roser man også forsvarsstyrkene; ”Enhver var besjælet af Kamplyst og Harme over Fienden, hvilken saaledes erfarede: at ikke en Kaper, ja nu ikke engang en Fregat skal kunde djerveligen tro at kunde inntage vor By, uagtet den ligger saalangt ude i Havet, men er omgivet af norske Klipper og har Nordmænd til Forsvar i den retfærdige Sag.”

I en rapport som gikk tilJens Kaasbøl som var på Kvande konkluderte man at fiendeskipet ”er reist for at samle Kammerater, og igjen besøge os.”

Styrkene i Kristiansund utvider nå de militære øvelsene, og Kystvernet, nå under ledelse av Nicolay H.Knudtzon jr. (II), fordeles på alle tre ”land”.

”Cygnet” og ”Tartar”

Det viste seg senere at det var den engelske korvetten ”Cygnet” som sto for angrepet. Det er antatt at korvetten var utrustet med 32 kanoner på batteridekket, dog viste det seg at angrepsforsøket i Kristiansund hadde ført til at to kanoner ble sønderskutt. Skipet hadde også mistet en av skipsbåtene. ”Cygnet” var ført at kaptein Edward Dix. Etter angrepet styrte korvetten først sørover norskekysten før den satte over til Shetlandsøyene. I slutten av juni 1808 lå ”Cygnet” i Lerwick på Shetland. Hit kom også fregatten ”Tartar” med sin nye kaptein Joseph Baker (født i Bristol i 1768). ”Cygnet” vil igjen prøve seg på Kristiansund og Joseph Baker på ”Tartar” vil gjerne gjenopprette det nederlag som skipet hans hadde ved siste møte med nordmennene. De to krigsskipene forlater Shetland 1. juli1808 – og de skal i fellesskap tvinge Kristiansund til å overgi seg tilengelskmennene.

”Tartar”, bestykket med rundt 48 kanoner, hadde vært på norgesbesøk tidligere.

Den 16. mai 1808 hadde ”Tartar”– med hollandsk flagg oppe - kommet seg inn til Alvøen, like utenfor Bergen. Beskyttet av sterk tåke hadde engelske barkasser vært helt inn på Bergen havn – på jakt etter det hollandske orlogsskipet ”Gelderland” som sjefen på ”Tartar” mente lå på havnen.

Besetningen på Bergenhus observerte imidlertid de engelske barkassene, alarm ble slått i byen og det kom til kamp. Norske kanonbåter satte etter engelskmennene og det kom til en timeskamp med ”Tartar” før det kom så mye vind at skipet kunne stikke til sjøs. Før den tid ”fik den engelske Chef sitt Hode revet af” og flere offiserer og matroser ble drept eller såret. Nordmennene mistet fire mann under kampen. 

”Tartar” var bygget i Frindsbury i 1801. Skipet fikk en levetid på 10 år, idet ”Tartar” – fortsatt med Joseph Baker som kaptein – den 18. august 1811 gikk på en sandbank i Østersjøen og ble vrak. Alle om bord ble reddet.

”Cygnet” var bygget i Yarmouth i 1804. Den ble vraket ved elven Courantine i Guinea 7. mars 1815.

7. juli - engelskmennene kommer tilbake

Den 7. juli 1808 om morgen går atter alarmtrommen i Kristiansund. To engelske orlogsskip ligger utenfor innseilingen til Sørsundet. Det er vindstille. Etter noe tid dreier skipene ut Bremsnesfjorden og drar nordover på utsiden av Kirkelandet og går inn Årsundfjorden. Om bord hadde de med seg en lokal fiskersom de hadde tatt om bord. Denne ble tvunget til å være engelskmennenes ”los.” Nestemorgen kommer de to skipene inn Omsundet – det trange sundet mellom Nordlandet og Freiøya. Skipene bukseres gjennom det smale sundet og de norske styrkene har all verdens sjanse til å sette bukserbåtene ut av spill. En slik situasjonkunne ha medført at orlogsfartøyene, som var uten seilføring, kunne ha drevet på land med referanse i den sterke strømmen i sundet. Slike ordrer kommer likevel ikke.

Noe senere legger skipene seg i slagstilling ytterst i Marcussundet. Også dette er en fin dag – det er helt vindstille. I den andre enden av det samme sundet lå flåtebatteriet Neptunus. Sjefen om bord var månedsløytnant Jacob Brechan mens det var skipper Kjæmpe som var flaggkapteinen. Mannskapsstyrken om bord var 45mann.

Flåtebatteriet var innordnet slik at det via trosser kunne slepes inn og ut av Marcussundet. Når flåtebatteriet var slept inn fra sundet, lå det helt beskyttet bak Jonassen haugen, og var ikke noe mål for de britiske orlogsskipene.

De britiske skipene startet ildgivingen rundt klokken ni om morgenen, og ilden ble umiddelbart besvart fra så vel flåtebatteriet som fra to av de stasjonæreanleggene på land.

Det at det var vindstille gjorde nok situasjonen svært god for de norske forsvarsstyrkene – og nok mindre gunstig for angriperne. Etter en og en halvtimes ildgiving fra begge sider heiste ”Tartar” ”stillstandsflagg” og sendte parlamentærbåt over til flåtebatteriet. Joseph Baker på ”Tartar” er tøff tildet siste. Skriftlig krever han at byen må overgi alle skip på havnen, hvis ikke vil byen bli ødelagt. Til dette svarer den norske ledelsen at ”saalenge Christianssund havde Nordmænd, Kugler og Krudt tænkte man ikke paa nogen Overgivelse”. De norske forsvarsstyrkene antok nå at kampene ville starte på nytt, men et nytt brev kommer fra kaptein Joseph Baker; skipene i havn er ikke er så viktige som han opprinnelig hadde tenkt og han vil forlate byen vedførste føyelig vind. Han vil videre unngå å tilføye privat eiendom noe mer skade og han vil ikke fyre av sine kanoner med mindre nordmennene skyter først.

Allerede før kaptein Baker får svar fra de norske styrkene settes seil, ankertrosser kuttes og skipene står ut Bolgsvaet.

I en av beretningene fra kampen heter det om denne delen av historien at ”Indlandets Smaagutter fulgte dem langs Stranden og kastede Sten efter dem”.

Månedsløytnant Jacob Brechan var uten tvil den lokale helten i Kristiansund etter kampen mot de to engelske orlogsfartøyene.

Jacob Brechan var født i Trøndelag og dro tidlig til sjøs. Etter åtte år på de sjuhav kunne han smukke seg med at han var registrert som sjøkaptein i Trondheim. Brechan var både en vitebegjærlig og etter hvert en meget kunnskapsrik mann. I tillegg var han et prakteksemplar på en djerv norsk sjømann og det sies at han aldri var redd når farene kom. I 1800 ble han tatt av tyrkiske sjørøvere og var i fangenskap i Tunis et års tid.

Når krigen brøt ut i 1807 meldte han seg til tjeneste og ble ansatt som ”månedsløytnant” i Kristiansund (månedsløytnant: militær stilling med en månedsoppsigelse). Her ble han satt til sjef ved byens flåtebatteri. Etter kampene ble han i oktober 1808 tildelt Dannebrogmændenes Hæderstegn.

Brechan dro igjen til sjøs og under et besøk i Trondheim utmerket han seg på nytt. Under en voldsom brann i Trondheim tok Brechan med seg sitt skipsmannskap og berget Thomas Angells hus. Som belønning for dette fikk Jacob Brechan og hans barn nyte godt av bidrag fra Angells stiftelse på lik linje med familien Angell.

I 1816 ga han opp sjølivet og tok kjøpmannborgerskap i Trondheim. Fra 1817 og fram til sin død i 1828 var Jacob Brechan havnefogd i Trondheim.

Kaperkrigen

Knapt 14 dager etter at engelskmennene hadde seilt ut fra København med den dansk-norske flåten, hadde kronprins Fredrik fått godkjent en endring av det nær på 100 år gamle kaper-reglementet som ble gjort gjeldende under den store nordiske krig. Det skulle kunne bygges spesielle kaperskip som skulle utrustes med kanoner. Skipene skulle utrustes med kaperbrev som stiftsamtmennene utferdiget og innenfor de vedtatte instrukser kunne skipene nyttes til å oppbringe fiendlige skip. Her kunne det ligge store inntekter i prisepenger forden ”fangst” som kaperen greide å få fatt i. Det ble etter hvert bygd en rekke kaperfartøyer. Den største aktiviteten skjedde på Sørlandet hvor det jevnt overvar små fartøy som drev kapervirksomhet, fartøy så små at de lett kunne stikkeseg bort innunder land på sørlandskysten.

Det var imidlertid en del kaperrederier, gjerne organisert som partsrederier, også i de store byene som Oslo, Bergen og Trondheim. Også kristiansunderne ble engasjert. Konsul Nicolay H. Knudtzon var delaktig i flere skip, et av dem også sammen med den godeste løytnant Brechan, sjefen på flåtebatteriet i 1807.

Etter hvert ble også handelssskip utrustet med kanoner uten at de hadde kaperbrev. P.Kaasbøl & Sønner i Kristiansund hadde både briggen ”Margretha. De tvende Søstre” på 43 kl. og bomseilsjakta ”Caperen” på 6 kl. Disse ble definert som ”lettermarkskip” og lå i grenseområdet mellom kaperen, som hadde de nødvendige dokumenter for å drive sin virksomhet, på den ene siden – og de rene sjørøverskip på den annen side.

Som en del av det politiske spill danskekongen utøvde, ble de utstedte kaperbrev trukket tilbake sommeren 1809. Våren 1810 ble det igjen for et års tid framover utstedt kaperbrev før de igjen ble inndratt. En tredje periode med gyldige kaperbrev løp fra ettersommeren 1813 til krigens slutt i 1814.

 

Lisensfart

Når det første kaperperioden ble avviklet sommeren 1809 åpnet det for - på tross av krigssituasjonen – at det ble inngått noen helt spesielle avtaler sett i relasjon til den pågående krig. Myndighetene i København hadde som nevnt foran innført ”livsstraff” for handel med fienden, men så likevel mellom fingrene på de ”lisenser ” som England ga norske skip som brakte trelast på norsk kjøl fra Norge til England. Bakgrunnen for at København ikke reagerte, var at eksporten ble vurdert som større verdifor Norge enn hva verdien av importen var for England.

Et par års tid etterkrigsutbruddet ga trelast utført på kristiansundsfartøyer meget gode priser ti eksportørene. Etter hvert som England fikk dekket sine behov ble det imidlertid slutt på utferdigelsen av ”lisensene”.

De siste år av krigenbenyttet forretningsmennene i Kristiansund sine oppsparte midler gjennom de tidligere gode år til å bygge opp den lokale flåten. I perioden 1810 – 1814 ble det i Kristiansund tolldistrikt bygget 16 nye skip på til sammen 460 kommerslester.En vesentlig årsak til at kristiansundsrederne investerte i nye skip var den økonomiske situasjonen og den voldsomme prisstigningen i disse årene. Investeringer i nye skip ble klart betraktet som sikre investeringer i forholdtil utvikling av pengeverdien.  

For øvrig ble mye av den benifiserte skogen i nordmørskommunene Aure og Stangvik skåret ned og tømmeret ble benyttet til bygging av kanonbåter, land- og flåtebatterier.

Mye av skogen i Norge gikk også tapt på andre måter under krigen 1807 – 1814. Årsakene til dette var uår og lite tilgang til mat. Vi kjenner alle historiene om ”barkebrødene” – bark ble fjernet av trærne - noe som i ettertid førte til at veksten ble hindret og trær døde som en følge av skadene.

John Moses – som ”fiskeni vannet”

Den dyktige forretningsmannenJohn Moses i Kristiansund må nok under krigen 1807 – 1814 ha følt seg som”fisken i vannet”. Man skulle være mer enn ”ganske smart” for å beherske og å finne kreative løsninger på Europas kompliserte handels- og sjøfartsliv. I 1809 kommer det fram at John Moses har en utstrakt korrespondanse med sine forretningsforbindelser på de britiske øyer. På tross av krigssituasjonen korresponderer han flittig med forbindelser både i England, Skottland ogIrland. I april 1810 blir han registrert også med svensk borgerskap og borgerbrev – i tillegg til at han er kjøpmann og fastboende i Kristiansund. I brevfra engelske forbindelser gis det gode råd på hvorledes John Moses skal få sendt sine varer på svensk kjøl til England. Det synes også som om John Moseshar hatt minst fem skip registrert i andre land under krigen 1807 – 1814, skip som han ”hjemførte” først i 1814 og 1815. Men John Moses – på lik linje med flere av de øvrige kjøpmennene i Kristiansund – kom også i den situasjon at flere av hans skip ble beslaglagt i utenlandske havner. Moses jobbet med planer om å ta skipene til Norge midtvinters. Årsaken var at på vinterstid var det minimaltmed engelske blokadeskip og tilgangen til havna i Kristiansund var problemfri –den var isfri. Han var han heller ikke fremmed for å la skipene sine seile bådemed falske papirer og under falskt flagg.

Krigen 1807 – 1814 gjorde det vanskelig med å skaffe metall til mynter. Dette førte til at en del kjøpmenn, gjestgivere osv. lot trykke sine egne pengesedler. Mellom Bergen og Trondheim kjenner vi til tre slike, hvorav to av dem er John Moses og hansprokurator, senere kjøpmann Gunder G. Møchelbost.  Dette ble imidlertid et tiltak som pågikk kunet års tid. I mars 1811 utstedte stattholderen, prins Friederich av Hessen, et pålegg om at alle utstedte privatsedler skulle innløses i løpet av mai 1811.

John Moses ble valgt som ”Eidsvoll-mann” i 1814. Sitt svenske borgerskap og borgerbrev fra 1810 lot han først avvikle en uke før han høytidig ble valgt til å representerer Kristiansundunder møtene på Eidsvoll.


Bildetekster:

Del av byprospekt over Kristiansund fra omkring 1800 med befestningen på Kirkelandet.

(Kopi av tegning fraKristiansunds historie)

Månedsløytnant JacobBrechan, øverstkommanderende på flåtebatteriet ”Neptunus”.

(Kopi av portrett fraKristiansunds historie)

Skisse av fektningen iKristiansund 8. juli 1808 med skuddretninger for involverte batterier.

(Original hos Norges Geografiske Oppmåling, kopi fra Kristiansunds historie)

Et forsøk på visualiseringav slaget på Kristiansunds red 8. juli 1808, malt i anledning100-årsmarkeringen.

Det gjøres oppmerksom på at maleriet inneholder faktafeil hva angår kanonutrustningen – flåtebatteriet hadde fem kanoner på hver side. Fra museumshold er det gjort oppmerksom på at det er antatt at flåtebatteriet også hadde et gangspill for forhaling og en mast for signalisering. Disse detaljer framkommer ikke i maleriet.

(Kopi av maleri, utlåntfra Nordmøre Museum)

Privatseddel (12 shilling)utgitt av John Moses 1810, gyldig til 31.mai 1811.

(Foto fra Kristiansundshistorie)

”Margaretha. De tvendeSøstre”

Briggen på 43 kl. ble bygget i Holmestrand i 1790. Etter at fartøyet ble innkjøpt til Kristiansund ble det i1802 foretatt omfattende ombygginger av skipet. For ettertiden ble 1802 oppgitt som byggeår i tollbøkene.

I 1807-1808 ble briggen innrettet til kaperfartøy med fire sekspundige kanoner og seks svingbarser.”Margarethe. De tvende Søstre” har imidlertid ikke fått utstedt kaperbrev og framsto som en ”lettermark”.

Skipet var, mens det haddeKristiansund som hjemmehavn, eiet av P. Kaasbøl & Sønner og var ført avkaptein Peder Hiorth Graae.

(Foto fra KristiansundsSkipperforening 110 år)




Et forsøk på visualisering av slaget på Kristiansunds red 8. juli 1808, malt i anledning 100-årsmarkeringen.   Månedsløytnant Jacob Brechan, øverstkommanderende på flåtebatteriet ”Neptunus”. (Kopi av portrett fra Kristiansunds historie)  Skisse av fektningen i Kristiansund 8. juli 1808 med skuddretninger for involverte batterier.  (Original hos Norges Geografiske Oppmåling, kopi fra Kristiansunds historie)  Del av byprospekt over Kristiansund fra omkring 1800 med befestningen på Kirkelandet. (Kopi av tegning fra Kristiansunds historie)  ”Margaretha. De tvende Søstre” Briggen på 43 kl. ble bygget i Holmestrand i 1790. Etter at fartøyet ble innkjøpt til Kristiansund ble det i 1802 foretatt omfattende ombygginger av skipet.  Privatseddel (12 shilling) utgitt av John Moses 1810, gyldig til 31.mai 1811. (Foto fra Kristiansunds historie) 


(C) Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre  |  nettsiden er designet og utviklet av  

(C) Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre | produsert med ROW fra Ramvik.no